Jeg melder meg på livet

På leting etter noe på mitt rotete skrivebord, i et hus som uten betydelig innsats fra meg er plettfritt ryddet og pyntet til jul, fant jeg et gavekort som jeg fikk til jul i fjor. Jeg var godt klar over gavekortet, men ikke det kun varte ett år. Nå skal jeg fjerne spenningen med det samme ved å si at utstederne har vært så forståelsesfulle at de har lagt på noen uker ekstra, men det øyeblikket da jeg trodde denne gaven var tapt ga meg en vekker. Har jeg meldt meg ut og bare ventet på at det skulle ordne seg? Med to små barn, pendling, jobbsøking og ny jobb har jeg overbevist meg selv om at jeg har hatt lite tid til annet i året som gikk, og når jeg ser tilbake ser jeg at jeg litt for ofte har ventet på at det hele skal "gå over" og at de gode tidene skal komme til meg. Og mens jeg melder meg ut og venter på at livet skal "komme" farer det forbi, som alle mulighetene for gavekortet mitt.

Så, handler dette innlegget om å "leve i nuet"? Nei. Jeg er tilbøyelig til å si at det handler om det motsatte. Ironisk nok vil jeg si at jeg er god til å leve i nuet, i en oppvekst hvor endring var regelen har jeg valgt "nuet" som det trygge. Og om endringer kommer, behøver man ikke å skape endring selv. Det jeg ønsker er å kunne ha to tanker i hodet på en gang, nuet og fremtiden. Jeg vil løfte blikket opp og frem, se mulighetene og handle for å utnytte de. Jeg skal fortsette å "leve i nuet", men der jeg kanskje har "vært i nuet" og "utholdt nuet" vil jeg "nyte nuet". Men det krever handling. Jeg har tatt noen personlighetstester og gjort en del erfaringer i mitt liv, og vet at jeg trives best i det abstrakte, med tanken og visjonen. Alle mine svakheter grunner i at jeg ikke er en handlingens mann, men kan jeg ikke bli det? Om jeg tar valgspråket til min grandonkel Harry Harsson, som hadde både visjonen og handlingen i seg:
"Carpe momentum", "grip øyeblikket".

Handlingen skjer i øyeblikket, dersom man ikke gjør noe vil intet bli gjort.

Ja, dette er også ord og tanker, og dette målet kommer sikkert til å feile som så mye annet. Men jeg legger listen høyt og håper at jeg i alle fall klarer å hoppe høyere enn i det jeg gjorde før i dag. I morgen er det julaften, en dag som i en småbarnfars ører lyder like mye av stress og utmattelse som av glede og spenning, men jeg skal glede meg. Jeg skal glede meg for meg selv og for det jeg har, jeg skal glede meg over å kunne gi, men mest av alt skal jeg glede meg i mine barns glede. Over tidlige juler hvor minner og tradisjoner skapes. Over forventning og naiv tro på julens magi. Jeg melder meg på livet, og jeg begynner med å melde meg på julen!

Fjærn og nær

Det er lørdag kveld og jeg er inne på VG-nett. Jeg ser på overskriften som beskriver at «Jente

(11) og (13)» er alvorlig skadet etter en ulykke som involverte en hest med sulky og en kassebil i stor fart. Jeg hadde vanligvis neppe stoppet ved denne relativt lille notisen, men vært mer opptatt av Ole Gunnar Solskjær sin «marerittstart» i Cardiff som formidles med de feteste typene. På samme måte som jeg denne kvelden ikke leser om «Jente (16) savnet i Oslo» eller andre saker jeg ikke vet noen ting om. Men denne kvelden leser jeg saken om de to jentene på Bjørkelangen. Fordi jeg vet noe mer. Jeg vet navnet til «Jente (13)». Jeg vet at hun er ei livsglad jente som synger i kor, at hun er min kusines øyensten og min nieses store forbilde. Jeg vet at hun kjemper for livet på Ullevål, og jeg ville neste dag få vite at hun tapte den kampen søndag morgen.  Jeg ser andre som ikke vet, men som tolker og kommenterer. Som bortforklarer sin egen frykt og angst med å moralisere over situasjonen. Ja vi ser dette, og det gjør vondt. Gjør vondt for meg som står et lite skritt unna, og enda mer for de som står virkelig nære. Og det er alltid noen som står nære.

Jeg kjenner en ekkel følelse i magen da jeg forstår at jeg også kan være en av disse som moraliserer. Som kan delta i diskusjoner om forholdene rundt, når de nære bare vil være sammen i sorgen. Men når jenta vi var glad i er død, spør vi ikke om hvordan det kunne vært unngått. I alle fall ikke i dag. Det er alltid noen som står nær. Nær jente (11) og (13). Nær gjerningsmenn og «monstre», og de vi aldri leste om fordi Cardiff tapte mot West Ham. Og de nære er der du er. Lese det du skriver og høre det du sier. Så skriv noe som vil trøste, glede og støtte. Si noe godt. La oss lære, men ikke moralisere. 

Men la oss sørge aller først! 

Tilgivelse

"Det er tilgivelse som gjør oss til det vi er. Uten tilgivelse ville vår art tilintetgjort seg selv for lenge siden. Uten tilgivelse ville det ikke eksistert noen histore. Uten dette håpet ville det ikke eksistert noen kunst, for ethvert kunstuttrykk handler dypest sett om en tilgivelse. Uten denne drømmen ville det ikke finnes noen kjærlighet, for enhver kjærlighetshandling er på en eller annen måte et løfte om tilgivelse. Vi fortsetter å leve fordi vi kan elske, og vi elsker fordi vi klarer å tilgi."

- Gregory David Roberts

Et sykt land

Vi hører stadig at Norge er verdens rikeste land (selv om vi taper mot Luxembourg i BNP) og verdens beste land å bo i. Men vi er også verdens sykeste land. Det vil si, det landet i verden med høyest sykefravær fra arbeid. De siste rapportene fra NAV og IA viser også at det for første gang er psykiske lidelser som er den største årsaken til sykefravær, og særlig blant unge. I tillegg til at det antas at mange som sykemeldes med fysiske plager kan ha disse med bakgrunn i psyken. 

Så hvordan henger alt dette sammen? Hvordan kan vi fortsatt være verdens beste land å bo i, samtidig som de aller fleste vil bli sykemeldt med depresjon i løpet av arbeidslivet?

Er det legene som er problemet? Er det for høyt arbeidspress (i ett land med en av verdens korteste arbeidsdager)? Er det været i Norge som gjør det? Eller er det rett og slett effekten av å vokse opp med puter under armene, for så å møte virkeligheten i arbeidslivet?

Jeg har ikke svaret, men håper at i alle fall flere stiller spørsmålet. Og vil håpe at jeg kan bidra til å skape en neste generasjon som er mer robust, for de vil få det tøffere enn oss. 

UNICEF - The important things in life (4 av 5)

I en hektisk hverdag har mitt lille "gjør verden bedre prosjekt" blitt lagt på is i litt for lang tid men den er ikke glemt.

I forbindelse med dagens spesial Ylvis UNICEF sending har jeg ikke bare gitt 1000,- til UNICEF men jeg har også blitt UNICEF fadder. Det kan også du bli ved å sende SMS med "SMIL" til 02015.
UNICEF er en organisasjon som virkelig jobber bredt med å gjøre verden til et bedre sted, og jobber blant annet bredt i mitt kjære Bangladesh.

Støtten til UNICEF ble foreslått av Lene Hoff Holmedahl.