søndag 12. januar 2014

Fjærn og nær

Det er lørdag kveld og jeg er inne på VG-nett. Jeg ser på overskriften som beskriver at «Jente
(11) og (13)» er alvorlig skadet etter en ulykke som involverte en hest med sulky og en kassebil i stor fart. Jeg hadde vanligvis neppe stoppet ved denne relativt lille notisen, men vært mer opptatt av Ole Gunnar Solskjær sin «marerittstart» i Cardiff som formidles med de feteste typene. På samme måte som jeg denne kvelden ikke leser om «Jente (16) savnet i Oslo» eller andre saker jeg ikke vet noen ting om. Men denne kvelden leser jeg saken om de to jentene på Bjørkelangen. Fordi jeg vet noe mer. Jeg vet navnet til «Jente (13)». Jeg vet at hun er ei livsglad jente som synger i kor, at hun er min kusines øyensten og min nieses store forbilde. Jeg vet at hun kjemper for livet på Ullevål, og jeg ville neste dag få vite at hun tapte den kampen søndag morgen.  Jeg ser andre som ikke vet, men som tolker og kommenterer. Som bortforklarer sin egen frykt og angst med å moralisere over situasjonen. Ja vi ser dette, og det gjør vondt. Gjør vondt for meg som står et lite skritt unna, og enda mer for de som står virkelig nære. Og det er alltid noen som står nære.

Jeg kjenner en ekkel følelse i magen da jeg forstår at jeg også kan være en av disse som moraliserer. Som kan delta i diskusjoner om forholdene rundt, når de nære bare vil være sammen i sorgen. Men når jenta vi var glad i er død, spør vi ikke om hvordan det kunne vært unngått. I alle fall ikke i dag. Det er alltid noen som står nær. Nær jente (11) og (13). Nær gjerningsmenn og «monstre», og de vi aldri leste om fordi Cardiff tapte mot West Ham. Og de nære er der du er. Lese det du skriver og høre det du sier. Så skriv noe som vil trøste, glede og støtte. Si noe godt. La oss lære, men ikke moralisere. 

Men la oss sørge aller først! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar