fredag 12. august 2011

Avler spill vold?

I avisen Norge i Dag hevdet Anita Apeltun Sæle at "krigsspill" er en forklarende årsak bak den mørke sommerdagen 22. juli. Geir Aasen gav et godt tilsvar til dette, og jeg vil slenge meg med. Vi ser stadig behovet for å finne en årsak for å roe angsten som treffer oss når enkelmennesker gjør grusomme handlinger, og en reaksjon mot krigspill var da kanskje naturlig når Anders BB blant annet frontet spill i sitt manifest.

Tanken på at ABB er en “hvem-som-helst” som gjør dette "uten grunn", eller mer presist uten en trigger, betyr at det er sannsynlig at det kan skje igjen. Så vi får behov for å stemple han som et monster, et utskudd, eller en med en veldig vanskelig oppvekst. Ok, så har han et anstrengt forhold til sin far (noe som strengt tatt er én forklarende faktor), men det begrenser bare antallet mulige massemordere til 20-30% av norges befolkning. Så da søker vi andre forklaringer, og nok en gang ble det spillene. Disse voldelige spillene som det virker utrolig at de fleste som har gjort tilsvarende handlinger har spilt. “Det forklarer saken” tenker vi, men sitter fortsatt igjen med alle menn i den relativt store gruppen vi begynte med. La oss si 15 % av befolkningen (disse tallene er tatt delvis ut av det blå…)

Så mine poeng?
For det første har vi mennesker et behov for forklaring. For å ta tilbake kontrollen. Vi trenger at det som heter “perceived locus of control” er oss selv eller en ytre makt vi kan stole på. Derfor trenger vi enten å forstå, eller vi søker mot en god ytre makt, som vi ser ofte er kirken.
 Er dette usunt og negativt? Jeg tror ikke det. Samtidig er det nødvendig at vi aksepterer at ondskapen eksisterer for å bekjempe den.

Og gaming-poenget.
Gjør spill oss mer agressive? Er det negativt at så mange i dag, meg selv inkludert, spiller jevnlig eller til tider spill med realistisk vold som fremstilles med realistisk grafikk?
Vi vet ikke.
Den naturlige tanken er ja, slike spill gjør oss mer agressive og reduserer terskelen for voldelige handlinger gjennom at spill/virkelighet terskelen har blitt lavere. Men dette er et synspunkt, en forventning trukket ut av logikk, men ikke ut av forskning. For forskningen finnes ikke.
Forrige gode forsøk gjort på relasjonen mellom spill og vold ble gjort da det store spillet het “Dragonball”. Spillere som spilte Dragonball ble bare usignifikant mer agressive enn de som spilte kontrollspillet (som jeg mener var “Pong” fra Atari).
Så om det skal gjøres noe i denne saken etter den mørke 22. juli: Sett av penger til et forskningsprosjekt så vi kan forsøke å besvare spørsmålet.

2 kommentarer:

  1. Morsomt med svar på innlegget mitt =)

    Du skriver at det ikke finnes forskning på spillvold. Jeg mener å ha lest en del henvisninger til forskjellige prosjekter som har blitt gjort relatert til temaet (uten at jeg skal være for skråsikker på det).
    Prøvde du å google deg fram til noen slike undersøkelser eller slo du bare fast at de ikke eksisterer?

    SvarSlett
  2. Takk for kommentaren Geir. Jeg skriver at det ikke finnes forskning på spillvold, og dette er vel relativt kategorisk i forhold til sannheten. Det er gjort noen forskningsprosjekter, men relasjonen aggressive spill - aggressiv adferd er det gjort svært lite på. Jeg gjorde ikke noe nytt uttømmende søk på dette nå, men skrev en oppgave om spilling vs. adferd i studietiden og fant da kun "dragonball" studiet som jeg mener er fra slutten av 90-tallet. Jeg gjorde et nytt og dypere søk da Sylvia ønsket å studere relasjonen mellom WoW og skoleresultater, og det var da ikke kommet noe nytt. Google Scholar gir en del resultater på "Game Voilence" men noe på siden av dette. Dog er jeg redd at indikasjonene fra nevrologiske studier støtter Sæle mer enn de støtter deg. Men det er jo en "missing link" her.

    SvarSlett