Det er lørdag kveld og jeg er inne på VG-nett. Jeg ser på
overskriften som beskriver at «Jente
(11) og (13)» er alvorlig skadet etter en
ulykke som involverte en hest med sulky og en kassebil i stor fart. Jeg hadde
vanligvis neppe stoppet ved denne relativt lille notisen, men vært mer opptatt av Ole Gunnar Solskjær sin «marerittstart» i Cardiff som
formidles med de feteste typene. På samme måte som jeg denne kvelden ikke leser
om «Jente (16) savnet i Oslo» eller andre saker jeg ikke vet noen ting om. Men denne kvelden leser jeg saken om
de to jentene på Bjørkelangen. Fordi jeg vet noe mer. Jeg vet navnet til «Jente
(13)». Jeg vet at hun er ei livsglad jente som synger i kor, at hun er min kusines
øyensten og min nieses store forbilde. Jeg vet at hun kjemper for livet på
Ullevål, og jeg ville neste dag få vite at hun tapte den kampen søndag
morgen. Jeg ser andre som ikke vet, men
som tolker og kommenterer. Som bortforklarer sin egen frykt og angst
med å moralisere over situasjonen. Ja vi ser
dette, og det gjør vondt. Gjør vondt for meg som står et lite skritt unna, og enda
mer for de som står virkelig nære. Og det er alltid noen som står nære.
Jeg kjenner en ekkel følelse i magen da jeg
forstår at jeg også kan være en av disse som moraliserer. Som kan delta i
diskusjoner om forholdene rundt, når de nære bare vil være sammen i sorgen. Men når
jenta vi var glad i er død, spør vi ikke om hvordan det kunne vært unngått. I alle
fall ikke i dag. Det er alltid noen som står nær. Nær jente (11) og (13).
Nær gjerningsmenn og «monstre», og de vi aldri leste om fordi Cardiff tapte mot
West Ham. Og de nære er der du er. Lese det du skriver og høre det du
sier. Så skriv noe som vil trøste, glede og støtte. Si noe godt. La oss lære,
men ikke moralisere.
Men la oss sørge aller først!
